rainbow bridge og stjerneskudd

Jeg leser en bok nå, som handler om en dame som har mistet ektemannen sin, men hu nekter å innse det. Hu later som om han finnes på en måte, helt til hun, på side 200 eller noe, innser at han faktisk er død og aldri kommer tilbake...
Jeg husker jeg hadde det sånn med den første pusen jeg eide... når han døde, så ventet jeg bare på at han skulle mjaue på utsida døra eller begynne å male når han så meg. Men han kom jo aldri tillbake... han var borte borte borte, og jeg gråter av og til litt enda pga han. Også gruer jeg meg bare til mine nålevende pusebarn og hester en gang forlater meg. Sannsynligvis blir det jo de som forlater meg, og ikke omvendt. Og det er trist og tenke på :(

Men jeg tror ikke jeg hadde klart å leve uten mine kjære dyr heller. Ingenting gjør meg mere glad enn pusungene mine som kommer løpende når jeg roper på de, eller hestene som spisser ørene og humrer når jeg kommer gående... De har den evnen at jeg alltid smiler når jeg ser de eller tenker på de :)

Mammaen min sier alltid at jeg skal tenke på at alle de dagene dyra mine har levd, så har jeg forsøkt å gjøre det beste for dem. Så den dagen de forlater meg, så kan jeg være trygg på at de aldri har hatt det vondt...iallefall ikke noe vondt som har vært opp til meg.

Så...her kommer verdens søteste "film"... jeg tørker tårene hver gang iallefall :'(

The Rainbow Bridge

----

Igår så jeg et stjerneskudd. Og da er det lov å ønske seg noe... så jeg lukket øynene og ønsket meg .................... . Så får vi se da, om det hjelper. Akkurat nå ser alt bare litt håpløst ut.